Noen minutter senere kommer to jenter inn, som skal hjelpe henne med å sminke seg. Mens de sminker, siler tårene ned, mens sminken begynner å dekke blåmerkene hennes. Når de er ferdige, orker hun ikke å snu seg for å se speilbildet. Faren kommer inn, og klemmer og kysser henne mens han gråter. Hun gråter ikke, fordi hun ikke klarer å presse flere ut.
De begynner å gå ned trappene sammen, og hun føler at hvert skritt, er et skritt mot døden. Nederst i trappen står en kameramann som begynner å filme henne mens hun går opp mot sin ventende skjebne. 300 mennesker stirrer spent på henne mens hun går fremover. Hun vet at de vet at hun blir tvunget til dette, men ingen gjør noe. Hun tenker at hvis denne mannen hun skal ekte, så mye som rører henne, så tar hun livet sitt. De når fram til enden av rommet, og hun setter seg, samtidig med gjestene. Når seremonien starter, begynner tårene å trille igjen. Imamen leser noe fra koranen, og brudgommen gjentar dette. Så får han spørsmålet om han vil gifte seg, noe han bekrefter før han undertegner vielsespapirene. Hun får derimot ikke lese, eller et spørsmål. Imamen har allerede fått en oppgave, og hun skal kun skrive på papirene. Til slutt fjerner hun hånden og vet at nå er det over, all kontakt med familien er brutt.
(Dette ble kanskje ikke det beste tekstreferatet, men så er det også litt vanskelig å skjønne hva man skal gjøre!)
